Aspartam til jul

karsten_petra_julDen tredje filmen om Karsten og Petra er kunstig søt, uten næring og med en ubehagelig ettersmak

Filmene basert på Tor Åge Bringsværds bokseriesuksess har blitt svært populære, og det er nok forhåpninger om at Karsten og Petras vidunderlige jul (intet mindre!) skal bli en juleklassiker som bare må sees hvert år. Jeg tviler på at det vil slå til, til det er filmen altfor grunn og pregløs. Den berører oss rett og slett ikke nok – i kontrast til andre julefilmer som Hjemme Alene og Love Actually, eller serier som Jul i Blåfjell og Jul i Svingen. Fortsett å lese «Aspartam til jul»

Pyse-TV

Siden jeg har to små barn, får jeg sett mye barne-tv. Størstemann har oppdaget at det finnes et tv-liv utenfor NRK Super, og favorittkanalen heter Boomerang. Hvis du er heldig får du se noen gode gamle Tom & Jerry eller Snurre Sprett-filmer, skikkelige gullkorn. Men det er mye drit også, særlig før hanegal. I dag ville poden se på «Vennebyen». For de uinnvidde er dette en norsk serie, skapt av politimannen Carl Christian Hamre. Den satser tilsynelatende på å treffe alt barna synes er gøy på én gang, for her er det både snakkende dyr og snakkende biler, og alle er brannmenn/politi/ambulansesjåfører. Vi snakker skikkelig utrykningsetat-sploitation her. I følge egenreklamen på Wikipedia «fokuserer [serien] på grunnleggende verdier som vennskap, samarbeid og toleranse.»

Vennebyen-Bamse

I dagens episode skulle to barn låne med politihunden på en tur i skogen. Alt vel så langt, men det står både ambulanse og brannbil i garasjen og ruser motoren, så noe må nok gå galt snart. Rett nok, plutselig har politihunden pådratt seg en alvorlig skade – en torn i poten! Barna prøver å ta ut tornen, men får det ikke til. Så de forbinder «såret» med et tørkle og løper den lange veien inn til byen etter hjelp. Er dramatikken til å ta og føle på? Ikke egentlig. Uansett når de snart både ambulanse og politi, og det blir utrykning med fulle sirener for å få tornen ut av poten (ikke det at de er hindret av noen trafikk i byen, den virker tilnærmet folketom). Kyndig helsepersonell ankommer åstedet, og etter en liten leteaksjon får endelig politihunden nødvendig pleie. Som er følgende: Først fjerne tornen med en pinsett. Så vaske såret. Så bandasjere halve beinet til bikkja! Så bære hunden ut av skogen på båre!! Hundens eier får beskjed om å vaske såret to ganger daglig, og hunden må ha fullstendig ro. Skulle tro den hadde tråkket i en bjørnesaks heller enn en torn. Og moralen til slutt er «Ikke ta med hunden på tur i skogen mer, ha ha ha ha». NB! Det siste er ikke sarkasme, det ble sagt i filmen i fullt alvor!

Mange er redd for at det er for mye vold i barne-tv, men er det mindre skadelig å lære barna at små filleting er potensielt livsfarlige? Er det ikke et problem i samfunnet at barn sitter for mye på ræva og ikke er aktive? Hvem tør å gå i skogen når en liten torn medfører full utrykning? Nei, takke meg til klassiske tegnefilmer fra en mindre engstelig tid. Klart, de beste Tom & Jerry filmene er laget under og rett etter andre verdenskrig. Man hadde nok litt annet perspektiv på hva som var farlig da…

tom_jerry_dynamitt

Julefilmer: ultravold og familiegjenforening

Visste du at Die Hard og Alene Hjemme egentlig er den samme filmen?
Særlig, tenker du. Die Hard (eller Operasjon Skyskraper som den heter så fint på norsk) er jo en actionfilm, eller kanskje action-thriller, men Alene Hjemme er en familiefilm-komedie! Javel, men hva forteller disse sjangerbetegnelse oss? Sier de noe som helst om hva filmen handler om?

kevin-mcclane

Blake Snyder (1957 – 2009) ga i 2005 ut boka Save the cat! som handler om hvordan skrive filmmanus. Anbefales for alle filminteresserte, om de skal skrive manus eller ikke. Her presenterer han bl.a. ti nye filmsjangere/kategorier som faktisk sier noe om handlingen. Både Alien og Haisommer tilhører f.eks. kategorien Monster in the house, mens Dødelig Våpen er et godt eksempel på sjangeren Buddy love. Våre to filmer, Die Hard og Alene Hjemme, passer begge inn i sjangeren Snyder kaller Dude with a problem. Her finner vi filmer hvor helten er en helt vanlig mann/kvinne/barn som blir kastet ut i en ekstraordinær situasjon, og må gjøre sitt beste for å overleve.

hans_harry-marv

La oss se på likhetene: Begge er julefilmer. I Die Hard må Bruce Willis/John McClane overvinne en gruppe terrorister som inntar bygningen kona hans jobber i, i Alene Hjemme må Macaulay Culkin/Kevin både klare seg selv og forsvare huset til familien mot to ufyselige innbruddstjuver. Begge heltene har et anstrengt forhold til familien. John McClane er på randen av skilsmisse med kona (Bonnie Bedelia), og Kevin er på kant med hele familien sin, spesielt mamma (Catherine O’Hara). Det er skurker som må bekjempes, men begge filmene handler dypest sett om å vinne kona/mamma tilbake.

bonnie-cat

En velskrevet film har alltid en B-historie, hvor helten forholder seg til en person som står litt på siden av hovedhistorien og hvor viktige temaer kan bli diskutert. I B-historien ligger ofte nøkkelen til hvordan hovedpersonen skal få løst problemene i A-historien. I sjangeren Dude with a problem finner vi ofte et såkalt «Eye of the storm«-øyeblikk. Dette er pustehull fra de voldsomme hendelsene hovedpersonen befinner seg i. I Die Hard er B-historien representert ved LAPD konstabel Powell (Reginald VelJohnson), som er den eneste Brucern får kontakt med på utsiden og som tror på det han sier; i Alene Hjemme er det den skumle gamle naboen Marley (Roberts Blossom). Han gir Kevin et «Eye of the storm«-øyeblikk i kirken, og Kevin lærer at gamle Marley også har problemer med familien sin; akkurat som konstabel Powell har personlige problemer etter at han ved et uhell skjøt ned en ungdom. På slutten av begge filmene blir McClane/Kevin reddet fra skurkene av Powell/Marley, med pistol/snøskuffe – og både Powell og Marley får bukt med sine egne problemer takket være interaksjonen med McClane og Kevin!

b-story_dudes

Så, selv om disse to filmene finnes på helt forskjellige hyller i videosjappa, ser vi at de deler struktur og tema. Budskapet i begge er klart: ingen kødder med familien min! God Jul!

bad-ass_kevin

 

 

Hobbitmania!

I skrivende stund er det bare noen få minutter til storfilmen «The Hobbit – an unexpected journey» dundrer i vei i norske kinosaler, og fansen kan endelig sitte med sine polariserte briller og nyte den perfekt iscenesatte visualiseringen til regissør Peter Jackson (med god hjelp av John Howe og Alan Lee), skutt på hans nyinnkjøpte megafete RED™-kameraer.

Men jeg sier –Bah, humbug! Ja, det vil bli storslagent og pikselperfekt, men hvor er poesien? Vi må til illustrasjonens verden for å finne den, og vi begynner med Tolkiens egne tegninger til boka (klikk på bildene for større versjon).

Stilen er ganske stilisert og ornamentell, tegningene preget av et strengt perspektiv og med en touch av pre-rafaelittisme i streken. Flere av dem får meg til å tenke på Tove Jansson.

illustrasjon av Tolkien

Og hvem tror du det finske forlaget ringte da de skulle ha illustrert Hobbiten?

denne siden kan du se alle Tove Janssons illustrasjoner til Hobbiten. Jeg synes Tolkiens er gode, men disse er helt mind-blowing!

Til slutt en liten kuriositet. Maurice Sendak leverte en del tegninger til en utgave av Hobbiten, men forleggeren rotet med merkelappene slik at det virket som Sendaks alver skulle forestille hobbiter. Tolkien trodde da at Sendak ikke hadde forstått boka i det hele tatt, og refuserte tegningene! Tenk hva vi har gått glipp av…